Minnes Ailo

Ailo er en hund som har satt sine spor hos meg, jeg kan med hånda på hjertet mitt si at jeg aldri har vært mer redd for en hund i hele mitt liv. Helt fra han var liten valp har han vært en utbryter-konge og var alltid den første som klatret ut av alle sperringer vi satt opp for å holde ham inne i valpe kassen og etter hvert rommet og til slutt ga man jo bare opp og prøve å hindre han i å utfolde seg, dette var jo tross alt vårt aller første valpe kull og alt var en stor læringsprosess.

Ailo skulle egentlig ikke bli værende igjen her hos oss, for vi hadde egentlig bestemt oss for å bare beholde en annen hann-valp og det var han Eros som Lars hadde valgt seg ut da han lignet mest på sin far; Ares. Personlig syntes jeg at Ailo var en av de fineste valpen i kullet, og det første kallenavnet han fikk var; «Fatso» fordi han var den kraftigste valpen. Når de som egentlig skulle kjøpe Ailo ikke ville reise hit personlig for å hente ham så ble han værende igjen her hos oss og jeg kunne ikke unngå å bli skikkelig gla i go’klumpen som han var da og i tillegg viste det seg at det ikke var så lett å finne et nytt godt hjem til noen som ønsket å kjøpe en valp med stump-hale, da de aller fleste var ute etter en hannhund med hale. I mitt hode så tenkte jeg at Lars fikk velge Eros så da fikk jeg «velge» jeg Ailo. Jeg fikk i alle fall lov til å bestemme at han skulle hete Ailo og kanskje var det skjebnen at han ble igjen hos oss? Who knows?

Ailo har alltid vært ei skikkelig «fjell-geit» og gått i store slag på jakt når han var yngre, og det var ute på tur og i fjellet han trivdes aller best og var i sitt rette element. Utendørs var han på topp og helt sjef! Men han har gitt oss noen skikkelige støkk på tur også hvor vi har hatt hjertet helt oppi halsen. Husker spesielt en dag vi var ute på treningstur på senhøsten så gikk han igjennom tynn-isen utpå et vann og ble hengende på isen med kroppen under, heldigvis så jeg at det skjedde og sprang til is-kanten og jeg var egentlig på tur utpå isen selv for å få han opp, men til alt hell klarte han å komme seg opp på egenhånd. Det var faktisk Eros som kom til unnsetning for han gikk også utpå isen og gjorde sånn at isen brakk opp ytterligere uten å ramle nedi selv og gjorde at Ailo klarte å komme seg opp for egen maskin til min store lettelse..

Ailo var den første hunden som jeg stilte på jakt prøve i UK og den første hunden jeg lyktes skikkelig med på utstilling. Husker hvor spesielt det egentlig var at han fikk HP i Juniorklassen og ble Beste Junior når jeg stilte ham i Sverige aller første gang på en rase-spesial i anledning Svensk Breton klubb sitt 25 år Jubileum. Det var til og med en oppdretter av rasen som dømte og tildelte ham HP/Hederspris, det var vel i grunn en CK. Men uansett var jeg overveldet over at han fikk det som Junior også på en rase-spesial der det tross alt var stor konkurranse. Det var også første gang vi stilte innendørs uten å ha trent på det engang og det var mange hunder som ikke ville vise seg frem innendørs.

Ailo var en veldig lett-trent hund fordi han var så kontakt-søkende og man fikk så god naturlig kontakt med ham. Vi fikk han tidlig rolig i fugl, dessverre gikk vi alle UK starter uten at han kom i fugl, men på hans første AK start fikk han 2.premie AK! Selv om han var selvstendig i søk så var han var en ganske «myk» hund dvs.at man kunne ikke bruke noe negativ forsterkning da ble han bare usikker og redd. Husker at vi prøvde oss på kurs i Rally-lydighet hvor det var konkurranse som avslutning og han hadde fått premie hvis jeg ikke hadde gjort en fører – feil. Ailo var utrolig lett-ført for en «nybegynner» som meg.

Apporten sleit vi litt med fordi jeg ikke hadde tilegnet meg nok kunnskap så jeg gjorde mye feil, men fikk heldigvis hjelp av Freddy Lillevik som hadde Ailo i Tromsø og trente han for meg. Jeg hadde nok gått for fort frem i treningen hans i forhold til kull-broren Eros som var en naturlig lyst-apportør. Det var ikke enkelt for meg å trene både Eros og Ailo samtidig så forskjellige som de var, men Ailo ble etter hvert en god apportør.

Ailo stortrivdes utpå Slapøya utenfor Dønna og ble som sin far Ares også «Gås-hund», og han apporterte en gang ei Gås som landa utpå sjøen til Lars sin store glede selv om dette var etter at han hadde mistet ene øyet. Da innså han vel nytten av å ha en god apportør! Ailo fikk 2 x 3.AK Apport på apport prøver, han var flink på Søk apport og vann apport men på Spor apporten kunne han til min store frustrasjon finne på å gjemme/grave ned rypa. Han ville vel ha den selv tenker jeg luringen, eller gjemme rypa for broren.

Jeg innså etter hvert til min store skuffelse at jeg ikke kunne stille begge brødrene samtidig på jakt prøver, det var veldig vanskelig og tungt for meg å takle fordi jeg tok det som et personlig nederlag. Jeg vil jo så gjerne klare å gjøre alt med begge 2! Men det var ikke optimalt for dem da de konkurrerte seg imellom og jeg fikk ikke til å gå med begge samtidig for hvis jeg ble sint eller frustrert så kobla de meg helt ut og ville ikke ut i søk. Det er noe som jeg for øvrig sliter litt med fortsatt å klare å velge hvilken hund jeg skal ta med meg på treninger og hvilken hund jeg skal prioritere etc. Hadde det vært opp til meg skulle jeg hatt med meg alle på det meste.. men kvantitet over kvalitet fungerer dårlig og det blir sjeldent bra.

Når han ble 6 år gav han Ailo oss igjen en skikkelig støkk da jeg plutselig oppdaget at han hadde fått netthinne løsning og mistet synet på det høyre øyet. Det ble dessverre oppdaget for sent til å gjøre noe med synet hans på høyre øyet, jeg oppdaget det tilfeldig når jeg gikk tur med de med hodelykt at det ene øyet hans ikke reflekterte lyset. Jeg følte meg som verdens dårligste hunde-eier og hadde skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde oppdaget dette tidligere. Noen måneder senere ble han helt blind og det merket man jo veldig tydelig, så da reagerte jeg umiddelbart og dro til veterinær, og da hadde han fått netthinne løsning på det venstre øyet sitt. Da ble jeg helt ifra meg av sorg og fortvilet fordi var jeg ganske sikker på at nå måtte vi antagelig avlive ham for hvordan kunne en fuglehund leve et bra liv uten å løpe løs og jakte?

Den første kjøreturen til Stjørdal var helt forferdelig fordi jeg ikke visste utfallet, jeg gråt nok sikkert 90% av turen mens jeg kjørte. Etter å ha vært hos øye-lyser var jeg heller ikke spesielt optimistisk da hun sa at hun bare hadde hatt 1 tilfelle tidligere hvor det hadde gått bra, men etter 6 dager med kraftig medisin-kur så merket jeg bedring og Ailo fikk utrolig nok synet tilbake igjen på venstre øyet. Det var helt fantastisk å oppleve og være vitne til at han begynte å navigere seg mellom hindringer på tur igjen etter at han hadde vært helt blind. Det var sånn at jeg måtte klype meg selv i armen for å skjønne at det var reelt og ikke en drøm og jeg ble så glad på hans vegne at vi tross alt klarte å berge noe av synet hans men veien videre var ikke uten risiko og han måtte jo på jevnlige øye-kontroll de neste årene.

Jeg vet ikke hvor mange turer som jeg kjørte alene med Ailo tur/retur til Øye-lyser i Stjørdal for å berge og i etterkant kontroll sjekke synet hans, men det er i alle fall flere enn 12 ganger totalt. Ailo likte ikke å kjøre langt og det ble verre med alderen, spesielt ikke å kjøre igjennom tuneller, så jeg måtte la ham ligge i forsetet slik at jeg kunne roe ham ned i tuneller. Det var nok trolig lyden i tunellene han reagerte på, men han fikk i alle fall panikk hvis han lå i bil-buret alene, men når han satt fremme ved min side roet han seg ned mye raskere.

Man får en unik tilknytning til dyr som trenger deg på den måten, og uten å skryte på meg noe så mener jeg at jeg har en unikt god tilknytning til alle mine hunder men Ailo spesielt fikk man bare en unik tilknytning til. Det kan ikke forklares eller beskrives med ord det må bare oppleves.. men Ailo hadde noe spesielt ved sitt vesen en som gjorde at man ble glad i han.

Ailo tilpasset seg livet med dårlig syn tilsynelatende ganske enkelt virket det som for oss og vi merket egentlig ikke noe spesielt til hans «handicap» i det daglige, han kunne snuble i steiner eller røtter på tur iblant og måtte riktignok stå på noe medisin resten av livet, men bortsett ifra det så levde han helt normalt. Han motbeviste i hvert fall alle mine tvil om at han ikke kunne slippes i fjellet på turer og jakt og var med på mange jakt-turer med syn på kun 1 øye. Hunder er tydeligvis ikke så avhengige av synet eller så forsterkes nok kanskje de andre sansene deres slik at det kompenseres.

Husker godt en gang hvor han skremte vettet av oss når vi var på ferie og han skulle passes av min mor og stefar så stakk han plutselig av ifra hagen på Båsmoen og klarte utrolig nok å komme seg helt hjem til Gruben på egenhånd hvor ikke vi var hjemme da selvfølgelig, men søstera mi Silje som passet huset vårt og valpene til Chelsea var hjemme da og fikk tatt ham inn. Helt fantastisk hvordan han klarte å finne veien helt hjem på egenhånd uten å bli påkjørt! Det var ikke første og heller ikke siste gangen Ailo har kommet bort for oss på tur etc. og det har alltid vært min største frykt at han skulle bli påkjørt fordi han har så redusert syn, men man kan jo ikke la redslene styre oss.

Husker også en gang for 2-3 år siden jeg skulle på fjellet så mistet jeg ham i Reinfjelllia på en ski-tur, han hadde fulgt et hare-spor og ble borte for meg. Det var på denne tiden jeg oppdaget at han hadde mistet noe av hørselen for jeg ropte og fløytet uten at han hørte. Herregud så forbannet jeg var for at han ikke klarte å finne meg slik som han bestandig hadde pleid å gjøre tidligere noe av det aller verste jeg vet er nemlig å lete etter hund og han hadde ikke på seg GPS halsbånd, men jeg gikk tilbake til dit han hadde forsvunnet og der fant jeg heldigvis sporene hans og kombinert med at jeg hørte ham bjeffe i det fjerne så klarte jeg tilslutt å finne ham langt inne på fjellet. Jeg tror jeg brukte omtrent 3 timer på å finne ham og få han med meg tilbake fordi jeg måtte bære ham store deler på tilbaketuren fordi han var så sliten at han ikke klarte å gå, men herregud kor lettet og glad man blir når man finner dem.

Det har den siste tiden blitt mye vanskeligere å gå tur med ham, så nå kan han ikke være løs uten gps-halsbånd fordi hvis man mister ham av synet en liten stund så kan han finne på å løpe feil vei feks. og hvis han ikke finner sporet mitt så kan han løpe i ring til jeg finner ham. Han er blitt dårligere til beins også men løper fortsatt avgårde hvis han tror at han er blitt fragått/alene. Prøver jo av og til å «hjelpe» ham ved å løfte ham over bekker og diverse hindringer eller lignende iblant men han er ikke glad i det, han har aldri likt å bli løftet og når jeg løfter ham så blir han ofte så fortumlet at han likevel havner uti bekken som jeg bar ham over. Han liker å gjøre ting selv og det har jeg har lært å respektere og at jeg bare må være tålmodig å vente på ham.

Jeg har tidligere tenkt at Ailo har vært «uheldig» som har hatt mye uflaks i livet sitt, som å miste synet sitt og diverse, men kanskje han egentlig var litt heldig som tross alt ble værende igjen her hos oss. Jeg vet sannelig ikke om alle hadde tatt seg bryet med eller reagert raskt nok til å berge noe av synet hans. Mest sannsynlig hadde han nok blitt helt blind hos noen andre og sannsynligvis avlivet i 6 års alderen. Hvem vet? Når jeg ser tilbake på alle «uhellene» han har hatt så vil jeg jo egentlig si at Ailo var en liten ulykkesfugl som hadde veldig stor flaks her i livet. <3

Vi er i alle fall svært takknemlige og glade for at vi fikk 13 år og 4 måneder sammen med den fineste Ailo – gutten både på godt og vondt. Det har vært en utrolig lærerik reise som jeg ikke ville vært foruten og som jeg aldri vil glemme. Jeg kan med stor sikkerhet skrive at om det ikke hadde vært for Ailo så er det ikke sikkert at jeg hadde vært det hunde-mennesket er blitt til i dag. Takk for alt Ailo! Vi glemmer deg aldri… <3